En tur på Goksjø med skøyter i romjulen hjalp oss med å bli kvitt ribbefettet.
Denne typen aktivitet skal visstnok være helt trygt når isen er mer enn 10 cm tykk. Anbefalt utstyr er ispigger rundt halsen, tau (kasteline) som må kunne kastes effektivt, votter eller hansker, ullundertøy og -sokker, ryggsekk med ekstra tøy i vanntette poser, hjelm, knebeskyttere, niste (gjerne bålmat og noen vedkubber) og kakao i termosen.
Køfjellet og Bæsjeggen er noen av navnene Besseggen har fått. Helgene i august skal være de mest folksomme, men selv om vi valgte akkurat en sånn helg fikk vi ikke følelsen av kø. Den bæsjen vi så var fra dyr, så det navnet passet heller ikke spesielt godt. Overraskende lite søppel var å finne, til tross for at 40000 par fjellstøvler går turen hvert år.
Etter en lang kjøretur sov vi over på Gjendesheim. Derfra tok vi båten Gjende til Memurubu for å gå tilbake. En del velger å gå turen den andre veien, men det kan nok være mer skummelt å gå ned eggen. Opp fra Memurubu startet turen i litt bratt motbakke før det flatet noe mer ut. Utsikten oppover var fin, og man føler seg liten i den storslåtte naturen i Jotunheimen. Se etter bittesmå mennesker og båter i bakgrunnen på bildene for et inntrykk. Vi var også skikkelig heldige med fint vær.
Underveis til selve eggen og den beste biten av turen smilte folk, hilste og slo gjerne av en prat. Et avslappende tempo med hyppige raste- og hvilepauser gjorde inntrykkene til balsam for sjela. På eggen går fjellsidene bratt ned på hver side, og den smaleste biten er omtrent en meter bred. Du må balansere, klatre og krabbe litt -men veldig farlig er det ikke. Angivelig skal det ikke være noen som har dødd. Utsikten til Gjende (984 moh) med den spesielle grønnfargen og Bessvatnet (1373 moh) med mer normal blåfarge der er verdt nok en pause.
Turens høyeste punkt er Veslefjellet med sine 1743 moh. Rekordtiden fra 1963 på hele turen er drøye en time og tre kvarter, men vi brukte litt over 9 timer. Et par gnagesår ble unngått med sportsteip og compeed. Vi ble både tørste og slitne, men vant allikevel over de store fjellene. Om man har med barn bør man som oss starte litt tidlig og komme seg avgårde med første båt. Eller eventuelt ta siste båt og overnatte på Memurubu.
De fleste i verden klarer å gå over Besseggen på en dag. Det er 17 km å gå og noen oppoverbakker. Vi hadde med oss to gutter, en på 9 og en på 12 år. Det gikk strålende, og med tilbakemeldingen “Jeg elsker å være på tur med deg, pappa” på vei ned til Gjendesheim fikk jeg bekreftelsen på hvor vellykket dette hadde vært. Kort fortalt var det en fantastisk opplevelse, og jeg skjønner godt at mange går turen flere ganger. Dette er Norges nest mest populære fjelltur, bare slått av Preikestolen med sine 100000 årlig besøkende.
Mer informasjon
Nå begynner det å bli litt lenge siden, men jeg putter det ut her allikevel. For drøye tre uker siden pakket jeg og en kamerat fiskesakene og dro på tur til Ivarsbu på Skrim.
Ivarsbu med Smia og Båtbuset eies av Larvik og Omegns Turistforening. Båthuset, som vi sov over i, har standard DNT-lås og er akkurat passe primitiv. Vann må hentes i brønn ute og strøm fra et solcellepanel brukes til lys med tidsbryter.
Det påstås å være fisk i nesten alle vann i området. Vestover langs sørsiden av Store Stølevann og Stølekleiva imellom Store og Lille Stølevann anbefales. Krokvann er det angivelig også bra med fisk i. Den største monsterfisken (omtrent en meter imellom øynene) orket vi ikke å få opp på takgrinda på bilen. Neste gang må vi huske elg-trekk og hydraulisk vinsj.
Under ferien på Kreta ruslet jeg en tur i Samariaravinen. Den påstås å være Europas lengste ravine med sine 18 km. Øverst var jeg 1200 moh ved flotte fjelltopper som raget litt mer enn 2000 moh, og turen endte nede ved havet. Underveis prøvde jeg meg frem med stativ og fjernkontroll til speilrefleksen litt sånn i Lars Monsen stil.
Det er flere rasteplasser med drikkevann og toaletter langs stien. En elv med mye mineraler som ga den og bunnen spennende farger slo følge nedover. Ved ravinens smaleste passasje, Jernporten, er det bare 3 meter mellom de loddrette fjellveggene. Turen anbefales ikke om man har hjerteproblemer, dårlige knær eller ryggplager.
For å vite litt om en turaktivitet for god tid eller dårlig vær ble jeg med på et spikkekurs for turledere. Sandefjord Husflidslag holdt kurset, som er en del av kampanjen Gjør et spikk. De startet med å vise frem inspirerende ferdige produkter.
Alle bildene bortsett fra de tre siste lærte vi litt av. Blyanter, knagger, kjennepinner (for å sjekke om poteter er ferdig kokt), kopper, musikkinstrumenter, taustige, håndtak, kleshengere og tallerken (til liten forrett) var noe av det vi fikk se. Etter en hyggelig og litt lengre kveld enn planlagt var noen av resultatene de siste tre bildene.
Ved å fortelle om spikkeregler og å ha med plaster, enkeltmannspakke, en enkel sag eller to, akrylmaling, pensler og bly kan jeg da gi barna en spikkekniv på tur. Setter man frem plasterpakken og ber barna forsyne seg selv om de trenger det, så blir det mindre oppstyr om uhellet skulle være ute. 4-5 åringer klarer dette!
Ett stemningsbilde fra turen forrige helg.
Vi var på tur med Barnas Turlag i går. Bildene kommuniserer godt uten ord.
